Hyttens historie – hvordan Bergforeningen ble den stolte eier av Solskinnshytta

I 1974 feiret Bergstuderendes Forening sitt 60-årsjubileum og som formann i jubileumsåret var det Knut Fossums oppgave å stå for dette jubileum, hvor oppgavene ble fordelt mellom ham og interesserte studenter.

Til å forestå selve jubileumskvelden var det en egen komité med Torvald Mellerud i spissen, mens driften av det tradisjonelle ble det bergstyret som stod for.

Dette innebar bl.a. ordensprosesjon med Lapis Nidarosiensis og andre tradisjoner som foreningen måtte ha. Det var da også i forumet rundt Lapis Nidarosiensis at det var grobunn for utspillet om Solskinnshytta.

Etter overrekkelsen

Av praktiske årsaker skjønte man tidlig at Solskinnshytta trengte et eget styre, og det var da naturlig for formann i bergstyret Knut Fossum også ble den første formann der. Det viste seg snart at hytten var temmelig nedslitt og trengte en større rehabilitering. Dette var et arbeid som gikk kontinuerlig frem mot innvielsen november 1975 – ett år etter mottatt gave.

Det er dyrt å skulle overta noe som må restaureres, men ved en god «tiggerunde» – som også tradisjonen er, ble dette mulig. Vi fikk gaver og penger fra mange venner av foreningen, ikke minst gruver og bedrifter med tilknytning til bergverk.

Selve hytta var en gammel tyskerbrakke bestående av elementer skrudd sammen. Den ble overrakt uisolert og er delt opp i en rekke rom; kjøkken, dusjområde med badstue, stue, tv-rom, og en rekke soverom deriblant en har fått navn etter Elin Trøften, en institusjon i seg selv for bergforeningen. På denne brakka har gruvefolket spist, sovet og hatt sitt samvær på Olavsgruva.

Knut Fossum minnes: «Som tidligere nevnt, var det naturlig å ha gruvemålingene her. Disse var for mange en hyggelig opplevelse. Vi husker vel alle Hetlands kommentarer når koordinater fra toppen av Olavssjakta skulle sammenliknes med koordinater i bunnen, etter polygondrag ned igjennom gruvegangene.»

Formålet med ervervingen av hytta var som kjent å sikre studenter ved bergavdelingen et levende undervisningssted, samt å være en miljøskapende faktor for såvel studenter som resten av avdelingen.

Underholdningen på hytta står man for selv.

Røros representerer i dag et unikt miljø mht. bergtradisjoner, og det er kun Kongsberg og sølvverket som kan måle seg med dette. Hyggelig er det også at Johan Falkberget, ridder av Lapis Nidarosiensis, har trukket studenter og bergfolk mot Rørosvidda.

I oppbygningsfasen var det ofte man trengte hjelp på Røros. Mange er stundene under oppussingen da de satt med Magnus Sundt rundt hytteveggen og planla. Magnus fortalte om gruva og hytten, om Nyberget og Solskinnsgruva. Dette var de eldste gruvene på vidda, i dag kan man ennå se hjulspor etter kjerrene i gruvegangene. Dugnadstiden var hard og hektisk, men det varte ikke lenge før studentene kunne ta den i bruk.

Det var for dette erverv og denne oppbygning Knut Fossum senere fikk en utnevnelse til ridder i Lapis Nidarosiensis. Han understreker selv at dette ikke hadde vært mulig uten mange gode medarbeidere.

Som så mange har erfart før, går man andre tider i møte når de faktiske brukerne kommer til. Det var helt naturlig at nye krefter tok over. Mange er historiene om hva som har foregått på hytta og i omegnen, og mange av disse tåler ikke å bli gjenfortalt. Ett av tiltakene Kjell B. Karlsen stod for var den såkalte «Solanturen» som arrangeres hver høst, en helgetur hvor årets nye førsteklassinger blir godt kjent med bergstyret og det som finnes av tradisjoner på Solskinnshytta.