Men ak, saa skjedde ikke. Trondhjemsfeltet egnes sig sagtens ikke saa godt som Kristianiafeltet til dyrkning av naturvekster som Mineralogi og Geologi, og det blev liten tilgang av studenter. Og hvad der værre var, den nordlige breddegrad – med sin lange kolde vinter og saa altfor korte sommer – syntes til en begyndelse selv hos de faa at ha dødet samholdstanken og humøret utenfor auditoriernes 4 vegge

Aarene gik og Bergstuderendes Forenings tid syntes det at være helt forbi med. – Av og til var det enkelte som forsøkte at faa liv i den igjen; men nei, de greiet det ikke. Meningen og viljen var nok god; men det var vanskelig at faa alle med desværre. Vi vidste allikevel allesammen at den gamle forening kun var skindød, og at den før eller senere sikkert vilde levne op igjen, og da forhaabentligvis leve og blomstre mer end nogensinde fór. Det gjaldt kun at finde det rette lægemiddel.

Utover høsten 1914 begyndte der dog at have sig sterke og vægtige roster som talte for at nu maatte der snart tages alvorlig fat, for at faa en eller anden sammenslut-ning. Det ik dog ikke an i længden, at vi gik der uorganiseret. Vi maatte, vi – likesaa – vel som alle andre av «arbeiderklassen» ha vor egen fagforening, som kunde vareta vore tarv og beskytte os saa vi ikke led nogen overlast ovenfra av vore arbeidsgivere. Samtidig skulde foreningen ogsaa være et møtested for os, saa at vi en gang imellem i en av vore sjeldne fristunder kunde møtes der og hygges os sammen.

Disse røster som talte saa sterkt og høit for de bergstuderendes sammenslutning i en forening, lød fra nu av stadig høiere og sterkere, indtil de tilslut ljomet utover alle bergavdelingens rum paa loftet, saa kraftig at vi alle vaagnet – til fuld forstaaelse av at nu var den tid kommet da der skulde handles.»

Disse tanker viser klart at det hadde eksistert en forening ved Universitetet og at man også hadde kjennskap til denne. Videre forteller referatet noe om det behovet til et fellesskap ut over skolen studentene følte. Vi siterer videre fra jubile-umsskriftet:

«Og denne gang lød ikke ropet forgjæves. Dette resulterte da i at den høyeste røst, om ogsaa tilhørte vor høieste mand, nemlig Dietrichson, indbød alle de bergstu-derende til at spleise til en bedre aftens nede paa hotell Augustin, med meget øl og pjolter efterpaa. Og ære være os. Vi imøtekom opfordringen meget punktli. Kanskje var det dog pjolteren som trak mest, og i den var det sikkerlig at Dietrichson var saa heldig at finde den rette og kanske eneste medicin til gjenoplivelse av den gamle «Bergstuderendes Forening». Ved denne fest paa Augustin den 16. december i fjor var samtlige bergstuderende tilstede. Dietrichson hadde dog ikke paatat sig at greie arrangementet helt alene. Som festkomite fungerte nemlig han og Horn, og vi skal til festkomiteens ære si at den hadde gjordt alt saare vel. Vi fik ribbestek – og dram – og øl – og kaffe – og curacao – og pjolter i lange baner. Bøtter med pjolter fik vi. Som følge derav stod stemningen høit under taket, ja det vil si kanske høiest under bordet. I løbet av aftenen da humøret og stemningen var kommet høit nok i veiret, oplyste Dietrichson, assisteret av Dragseth, de bergstuderende, som nu for første gang alle var samlet til fest, om at nu var tiden kommet da vi burde faa realisert tanken om de «Bergstuderendes Forening» og han opfordret os til paa stedet at avholde konstituerende møte. Dette blev vedtat under stor begeistring, hvilket gav sig utslag ved meget brølen og pjoltring. Dietrichson blev beskikket til konstituert dirigent i det konstituerende møte. Han gjorde straks meget lykke ved at erklære møtet for sat, dvs. møtet blev forsat til værelset ved siden av. Der blev da først gaat til valg paa bestyrelse for første semester. Til formand valgtes «patriarken» Syvertsen. Som øvrige medlemmer av bestyrelsen valgtes Dietrichson og Marstrander. Samtidig besluttedes ogsaa at foreningen skulde ha sin egen avis, som fik navnet «Feiselen». At den fik navnet «Feiselen» var en ren tilfeldighet, uten at nogen hadde anelse om at saa het ogsaa den avis som Bergstuderendes Forening i Kristiania hadde hat. Det var derfor kun et merkelig træf at disse aviser fik samme navn.»

Det kan nevnes at foreningens avis ikke var noe masseprodusert skriv som ble distribuert, men snarere en håndskrevet tekst som ble opplest på foreningens møter frem til en gang på 90-tallet. Siden da har Feiselen ligget i dvale, og en kan bare tro den en dag våkner opp igjen, det vil ikke være den første lengre pausen den har tatt. Vi har fremdeles de fleste eksemplar av Feiselen i våre arkiv, med noen unntak hvorav en kan nevne den siste før krigen som det påstås gikk ned i en vandig grav sammen med et torpedert skip. Akkurat den skjebnen kan man muligens stille spørsmål ved, da den samme beretningen kommer med noen nokså åpenbare skrøner – kanskje en bergstudent i «godt humør» mistet den i Nidelva?

«Dette avisforetagende var for øvrig godt forberedt. Gunnar Horn hadde som første redaktør skaffet et vellykket prøvenummer, og skyldtes kanskje ikke mindst den gode begyndelse, og det at avisen fra begyndelsen av blev lagt i det rette spor, at «Feiselen» har saa stor utbredelse og er saa skattet som den nu er. Til dette møte hadde fest-komiteen git sig den ære at indby vor høit skattede lærer i mineralogi og petrografi cand.min Carstens. Da foreningen var stiftet, blev under stor begeistring cand. Cars-tens valgt til æresmedlem av denne. Vi har i det forløpne aar ofte hat den glæde at se vort æresmedlem paa vore møter.

Midt under den efterfølgende «stille pjolter» reiste en av de yngre medlem-mer sig og foreslog at vi allesammen skulde drikke dus – dog med den undtagelse af vort høit skattede æresmedlem can.min. Carstens for respektens skyld ogsaa skulde tituleres med «De». Saad drak vi da dus alle i hop, og fra dette historiske øyeblikk gjorde en noksom kjendt og skattet gemyttlig aabenhjertet tone sit indtog i de berg-tagnes krets.»